Fra vondter til Ironman 70.3 – min ekte reise 🏊🏻♀️🚴🏻♀️🏃🏻♀️
anniken lundaas 
Jeg har startet og stoppet utallige ganger pga beinhinnebetennelse. Vi får se hvordan denne gangen går når jeg har lært mer om hjernen og kroppen.
Den samme runddansen
Jeg har startet–sluttet–startet igjen flere ganger pga beinhinnebetennelse. Jeg har lenge drømte om å være “en løper” – bare ta på seg joggesko og ut å løpe. Jeg har ønsket å melde meg på løp, men samtidig ikke, fordi alt for mye folk. 🤪
Mitt første 5 km-løp
I år gjorde jeg det endelig. Sammen med to venninner meldte jeg meg på et 5 km-løp i Stockholm.
Og vet du hva? Jeg kom i mål på 42 minutter – raskere enn forventet (jeg trodde seriøst det skulle ta en time). Venninnene mine løp før meg, da jeg ikke er så kjapp, og gledestårer kom da jeg løp der. 🥰
Løp nr. 2 – ikke like lett
Noen uker senere var jeg på jobbtur i Trondheim, og oppdaget et nytt 5 km-løp dagen etter. Tenkte, hvor ikke prøve. Ut av komfortsonen å melde seg på noe alene.
På med glitter i ansiktet og halvveis klar. Denne gangen var det tyngre. Kroppen var sliten, beina tunge, og jeg gikk mye. I mål på 51 minutter. Men jeg gjorde det.
Halvmaratonet som ikke ble
I et modig øyeblikk meldte jeg meg også på halvmaraton som “mosjonist”. Sannheten? Kroppen var ikke klar.
Utrolig kjedelig å si til den du meldt deg på med at man ikke er klar, men viktig å høre på kroppen. Hadde nok klart å gjennomføre, men var et stykke unna og hadde nok tatt laaang tid.
Hva nå?
Jeg er meldt på et nytt 5 km i oktober. Spent (og litt nervøs) på hvordan det går.
Jeg synes det er gøy å være i vannet – ligge på flytemadrass og leke – men jeg kan bare svømme “vanlig”. Skal jeg overleve svømmeetappen, må jeg lære crawl og kanskje noe annet. 🏊🏻♀️
Jeg liker å sykle – men sykkelen min er en tung elsykkel. Etter hvert må jeg investere i en racersykkel (og alt stæsjet). Det blir nok ikke billig. 🚴🏻♀️
Og løpingen? Vel… beina føles fortsatt tunge mange dager. Men jeg møter opp. Jeg prøver. 🏃🏻♀️
Den virkelige utfordringen: perimenopause
Ærlig talt: perimenopause gjør at jeg ofte vil gjøre… ingenting. Energi ned, motivasjon vekk, og trening føles noen ganger helt uoverkommelig. 😅
Men jeg har lært noe viktig: hjernen stopper oss ofte ikke fordi vi ikke kan, men fordi den vil holde oss trygge. Små, konsekvente “movement snacks” – korte pauser for kropp og hjerne – har hjulpet meg å slippe smerter, få tilbake styrke, og fortsette selv når motivasjonen forsvinner.
Hvorfor jeg deler dette
I 2027 vil jeg fullføre en 70.3.
Akkurat nå klarer jeg så vidt å løpe 1 km uten å slite. Jeg har ingen racersykkel. Jeg må lære crawl. Og perimenopause roper “sofa!”.
Men jeg møter opp likevel.
Dette er min reise – rotete, uperfekt, men ekte. Og jeg håper den inspirerer deg til å starte der du er.
Hvis jeg har lært én ting, så er det dette: Det vanskeligste er ikke selve løpet. Det er å starte.
✨ Din tur:
Har du drømt om noe som føles umulig? Bli med på reisen min steg for steg på instagram eller youtube @annikenlundaas. 💚
Kategorier: : forklimakteriet, kvinner over 40, overgangsalder, ironman70.3