Vår Diabetes 1 historie

Et nytt liv, med høyt og lavt

(skrevet i 2015)

For over 8 år siden, 11. desember 2007, du var nettopp blitt 2 år, fikk vi endelig svar på hvorfor du var så syk.

"Sikkert bare omgangssyken"

Da du, en til to uker før, kastet opp og fikk diaré, tenkte vi at det var omgangssyken. Etter noen dager tok vi deg med til fastlegen. Jeg nevnte at du tisset litt ekstra mye, men det kunne vi sjekke når du ble frisk igjen sa de. Dette var nok bare omgangssyken, de tok CRP som så OK ut.

Vi fikk beskjed å gi deg litt mat med salt og sukker så ville det snart bli bra. Vi kjøpte inn milkshake for å prøve å få i deg noe som kanskje fikk deg til å kvikne litt. Lite visste vi at vi bare gjorde det verre.

Ikke lenger en sprudlende toåring

Dagene gikk og vi dro til legevakten og fastlegen om hverandre. Ingen sa noe spesielt. «Hun blir nok frisk snart.» Vi hadde fått en time hos fastlegen 12. desember, men jeg klarte ikke å vente en dag til så jeg satte deg i bilen og vi dro til legevakten. Du var så utrolig svak, blek og ville bare hvile, du var ikke den sprudlende toåringen lenger.

Endelig var det en lege som tok tak i ting. Han sjekket deg og så at du pustet veldig tungt, han ville sende deg til røntgen og barneavdelingen. Det gikk heldigvis ganske fort fra legevakten til vi fikk time på røntgen til vi ble sendt opp på barneavdelingen.

Jeg husker så godt da jeg åpnet de røde dørene inn i 11.etasje på barneavdelingen, mot meg kommer en lege med sort rufsete hår og en sykepleier. Legen sier med en gang: «Dette er enten astma eller diabetes!» Noe av det fra den dagen husker jeg veldig godt, det andre er mer tåkete.

De tar oss med inn på et lite rom med masse utstyr og Ole Brumm og tigergutt på veggen. De tar en urinprøve og finner fort ut at du har Diabetes type 1. De skal sette insulin intravenøst, men klarer ikke å finne noen blodårer. Det er ikke mye gråt fra deg selv når de stikker og stikker deg. Jeg husker legen spurte meg om jeg jobbet i bransjen. «Nei?» «OK, du er bare så utrolig rolig». Var jo ikke så mye jeg fikk gjort, og det hele var et sjokk. Til slutt finner de en blodåre på foten. De finner en seng til oss og vi får etter hvert et rom. Jeg har ringt til pappa som er på reise med jobben, han får byttet om på billetten og kommer hjem den kvelden. Besteforeldre kontaktes og jobben får beskjed.

To uker på sykehuset (?)

Vi skal nå være her i 2 uker og få opplæring av legene. Alt som spises og drikkes må nøye noteres ned. Hvis jeg husker riktig, veide de bleien din for å se hvor mye du hadde tisset. Hva kunne du spise, hva skulle du holde deg unna? Vi fikk vite hva diabetes 1 er, senskader ved diabetes 1, hvordan sette insulinsprøyter (vi måtte sette på oss selv også (selvfølgelig bare med vann!) for å vite hvordan det er) og hvor mye vi skal sette.

Dagene gikk og en dag skulle de fremprovosere føling på deg. En fra barnehagen kom for å være med, for å være forberedt på hvordan du kom til å reagere hvis det skulle skje i barnehagen. Mimmi (mormor) var også med, det var ingen god følelse å se deg bli blek i ansiktet og slapp.

Det ble mest sitting i sengen gjennom dagene og se på en liten DVD spiller, der så du på Elias redningsskøyten og noen andre serier og filmer. Du sov godt på nettene, noe som jeg ikke gjorde, hehe, da det kom inn en sykepleier flere ganger om natten for å måle ditt blodsukker og evt gi insulin.

Det kom også en ernæringsfysiolog som forteller oss om hvilke mat som er bra. En sosionom hjelper oss med utfylling av alle papirer som NAV skal ha. Det er mye som skal på plass, og utrolig mye informasjon som skal inn.

For hver dag som går blir du stadig bedre, vi begynner endelig å se det gode smilet ditt igjen. Du begynner å gå igjen, du var så medtatt at du måtte lære å gå igjen og bygge opp musklene dine.
Du får stadig besøk og du koser deg selv om vi ligger her på sykehuset. Den blide gode jenta vår kommer tilbake!

Nå begynte det ”virkelige” livet

Egentlig skulle vi ikke komme ut før 1.juledag, men siden du har blitt så mye bedre får vi dra hjem lillejulaften. Vi får feire julaften utenfor sykehuset! Ingenting er gjort eller kjøpt inn, så vi feirer julaften hos filletante og onkel.

Det var så deilig å endelig skulle kunne få komme hjem! Bare at nå begynte det «virkelige» livet. Jeg og pappa skulle ha fullt ansvar. Det var ikke sykepleiere som kom annenhver time, både dag og natt for å sjekke deg. Nå var det vi som måtte måle, dag og natt, måle karbohydrater for å se hvor mye du skulle ha av insulin til hvert måltid. Vi som måtte gi opplæring til de ansatte i barnehagen. Det var helt klart en stor forandring for oss, noe som var veldig skremmende!

Vi måtte bestemme oss om Diabetesen skulle bli en fiende eller om det skulle bli en venn. Vi valgte det siste, og det tror jeg har gjort at vi alle takler det såpass bra som vi gjør i dag. Vi får ikke gjort noe med det, så da er det best å la det være noe «positivt» enn å ha det negative der hele tiden, 24 timer i døgnet.

Vi klarer oss bra

Nå, for over 8 år siden, synes jeg vi er ganske flinke til å klare dette alle tre sammen, med alle oppturer og nedturer dette medfører. Du er som andre jenter på 10 år, du er frisk og har en sjarm og en vennlighet ovenfor andre som er så fin. Du er tøff og takler dette kjempe bra. Vi er utrolig stolte av deg.

Frykten for at noe skal skje deg, kommer alltid å være der hos oss. Etter hvert må man smått slippe taket for at du skal kunne stå på dine egne ben og leve livet ditt. Det blir også en vanskelig tid.

Kategorier: : barn med diabetes 1, Diabetes1, foreldre til barn med diabetes 1